Kolonimakter og språk

Kolonimaktenes språk som minne om gamle dager
Det var en periode da Europa utviklet seg mye raskere enn resten av verden. Vi lærte oss å bygge solide skip, vi utviklet våpnene til ugjenkjennelige former, vi bygde sykehus der leger reddet liv. Så fort vi var ett steg foran resten av verden, begynte erobringen. Det er ingenting å skamme seg over, alle hadde gjort det samme om de fikk muligheten. Det gjaldt å være sterkest før i tiden, og det gjelder til stor grad nå også, selv om vi har blitt langt mer humanistiske i det 21. århundret. Engelskmenn, franskmenn, portugisere, spanjoler, til og med de late italienerne dro for å kolonisere andre land. Hele Afrika ble underlagt og plyndret – bortsett fra Etiopia som på mirakuløst vist unnslapp kolonimaktene, men som allikevel var under press fra nettopp Italia. Man kan rote seg frem til hundrevis av dårlige eksempler på hvordan europeerne misbrukte kolonilandene sine, men la oss nå heller se på et par positive eksempler.

 

Industri, infrastruktur, muligheter
De fleste afrikanske fabrikker, havner og industrier generelt ble bygd av kolonimaktene. Dette inkluderer selvsagt ikke Nord-Afrika, der araberne har bygd sine egne samfunn fra Egypt i øst til Marokko og Vest-Sahara i vest. Resten av Afrika ble fordelt mellom de mektige stormaktene i Europa, akkurat som store deler av Asia og Nord/Sør-Amerika. For å gjøre det lettere å plyndre, altså å hente verdifulle metaller og varer ut av kontinentet, bygde europeerne veier, fabrikker og havner. Der kunne tusenvis av mennesker jobbe, samtidig som omgivelsene ble stadig mer moderne. Afrikanerne fikk aldri nok betalt til å kjøpe gull fra sitt eget land, utvunnet i deres egen jord, men mange av sivilisasjonens smarte oppfinnelser var plutselig å finne i byene. For å lære opp lokalbefolkningen til å håndtere de ulike verktøyene man hadde med seg, var det enklere å lære dem sine språk enn å bruke oversettere hver gang man ville endre på noe eller lære bort noe nytt. Slik kom språket på plass.

Skoler, nødhjelp, investeringer
Fra den sørlige delen av Sahara-ørkenen og helt ned til Kapp det gode håp er det europeiske språk som gjelder den dag i dag. Fransk og engelsk er de to dominerende, med portugisisk og afrikaans (med røtter fra Nederland) som enkeltstående unntak. Dette fordi kolonimaktene bygde skoler og lærte lokalbefolkningen om de teknologiske fremskrittene menneskeheten (i form av Europa) hadde gjort. Da vi trakk oss ut, kollapset mange land. Språket ble igjen, fabrikkene ble igjen, skolene ble igjen. Men dagens Afrika kan ikke klare seg uten årlig nødhjelp fra vestlige land. Uten utenlandske investeringer og hjelp vil ikke språket være nok. Det vil ta århundrer å reparere skadene vi påførte kolonilandene.